Belmont-forbannelsen lærte meg en viktig ting om parering: Jeg bør gjøre det oftere

Belmonts forbandBelmonts forband

Jeg pleier å foretrekke et rekkebasert spillstil, og jeg foretrukker spyd- og piskevåpen fordi jeg med dem kan holde en sunn avstand og samtidig fordele smerte. Bevegelsesverktøy som luftdash, tornpisk og gli hjelper på forsvarssiden, og jeg har kommet til å stole på nesten utelukkende dem. For meg er den beste og enkleste måten å unngå skade på å bare ta faen og løpe vekk fra det. Med denne unngåelsesstrategien har jeg hatt en ganske så fin tid, helt til én boss: den gjerrige Mammon.

Mammon er denne store, styge «du skal ikke være redd?»-engletypen som ser ut som et hjul med et øye i midten. Mine første forsøk på å ta ham ned gikk dårlig. Han liker å sprette kaotisk rundt i arenaen, skyte ildlinjer i ulike vinkler, og spore Roses posisjon før han brutalt smeller ned på henne. Jeg hadde en stor kamp med å unngå de angrepene, siden flyktning fra ett angrep ofte satte meg i faresonen til et annet. Jeg fikk bare ikke flytt meg raskt nok for å komme meg unna.

Frustrert tok jeg en pause og spilte inn en speedrun av spillet bare for å se hvilke tips og trikk profesjonelle bruker for å komme seg gjennom det. Det viser seg at de parerer, en del. Jeg liker ikke parry som forsvarsmekanikk i av samme grunn som jeg ikke liker den i andre ikke–spill: Det er vanskelig å gjøre den skiten mens man er i bevegelse. Denne vanskeligheten forsterkes av at, som jeg har nevnt, liker å kaste alt på deg, overalt, på én gang. Den eneste grunnen til at jeg liker å parere i er at du bare står stille og venter på angrepet. Å prøve å finne ut timingen når 9 millioner projektiler er på vei mot ansiktet ditt er en umulig oppgave, spesielt når bevegelsesmekanikkene føles mer som muskelminne for meg enn noe jeg må aktivt time.

Men faen, jeg ville faktisk avslutte spillet i denne århundret, så jeg ga det et forsøk—og det er forbandet irriterende hvor godt det fungerte. I stedet for enda en utmattende serie av fiaskoer, beseiret jeg Mammon innenfor et håndfull forsøk etter å ha tatt opp spillet igjen. Vet du hvordan det er i -spillene, der etter at du får et nytt element i en dungeon, er bossen ofte tematisert spesifikt rundt nettopp det elementet? Det var slik dette føltes, selv om jeg hadde tatt opp parry-fire eller så bosser tidligere. gir deg friheten til å finne din egen spillestil, men av og til tilbyr det en test for å sjekke om du har forstått. Det liker jeg, det hindrer at ting blir for rutinepregete eller utslitte. Jeg tror ikke jeg har kapasiteten til å sette parry-en inn i min vanlige rotasjon, men neste gang jeg sitter fast, vet jeg at jeg skal grave ned i pose med triks for å finne på noe nytt.