Resonance: En Plague Tale-arvsgjennomgang — Kretensiske labyrinter, Minotaur-skrekk og Sophias følelsesfulle opprinnelse

Når jeg setter meg ned for å spille , må jeg innrømme at jeg kom med en god dose skepsis. og den sjelknusende avslutningen i lukket Amicias og Hugos de Rune tragiske historie på en så rå, uforgettelig måte at ethvert oppfølger ville ha risikert å føles som et unødvendig pengesnek. I stedet for å skyve seg akavet videre, tar Asobo Studio et briljant steg 15 år tilbake til den turbulente ungdommen til den folkekjære smugleren . De bytter ut de mudret og plague-rammede myrene i Frankrike på 1300-tallet mot de solblekte kalksteinsklippene og den kvalmende underjordiske katakombene i , og denne prequelen forvandler franchiseens mytologi uten å miste en eneste bit av hjertet.

En dyp rørende historie som treffer hver eneste følelsesmessig vending

Hva som umiddelbart fanget meg — og holdt meg festet til skjermen sent ut på natta — er nettopp hvor naturlig narrativet utvikler seg og hvor dypgående følelsene blir. Asobo stoler ikke på billig melodrama eller pågående forklaringer. Vi kjente Sophia i som den kampherdede, lidenskapelig beskyttende kaptainen med en skarp tunge og en trofast kompass. I møter vi henne i tidlige tjueårene: presset mot veggen av venezianske pengebrytere, forfulgt av mannskapet hun ikke klarte å redde, og som skjuler dyp skyld under mot og sinne.

Når jakten hennes på et stjålt minoisk relikvie fører henne ned i ruinene av Knossos, treffer avsløringen som et slag mot magen. Den gamle kretiske myten om behandles ikke som overflatisk fantasi — Asobo vever den sømløst inn i slekttreet til som en urgamle beskytter forvrengt av århundrer med isolasjon, svovel og sorg. Når Sophia sine egne splittede ensomhet speiler lidelsen til det kjedede, towering skapningen, skaper det en klump i halsen som minner deg om hvorfor A Plague Tale står over nesten alle andre narrative eventyr på markedet.

Puslespill som treffer det gylne midtpunktet mellom lett og middels

Én av mine største irritasjonsmomenter i filmatiske action- og eventyrspill er tempoet på gåtene. For ofte fornærmer spillene intelligensen din med meningsløse én-knapp-brytere, eller bremses av med uforståelige, pikseljagende gåter som tvinger deg til å bytte vindu og slå opp i en guide. treffer balansen nesten uten anstrengelse.

Hvert eneste puslespill befinner seg komfortabelt i den der perfekte balansen mellom — nok til å gi deg en følelse av mestring, men aldri så kjedelig eller frustrerende at det stopper historiens fremdrift. Utstyret med sin bronse , kan Sophia styre solstråler fra Middelhavet og fakkellys gjennom gamle prismer for å tenne fangede svovellommer, åpne oversvømte cisternporter og banet trygge veier gjennom mørket. De flyter som vann og gir deg velkomment pusterom mellom de spente skjulesekvensene, uten nogensin å bli utslitt.

La oss snakke om kamp: Hvor kampene faller kort

Så mye som historien og gåtene utmerker seg, krever ærligheten at vi peker på spillets svakeste ledd:

I trailere så såttet bytte av Amicias slynge mot Sophias kurvede sabel og tidsbestemte blokkeringer ut som en spennende utvikling. I praksis føles Asobo Studio fortsatt tydelig utenfor komfortsonen når de designer nærkamp-aksjon. En mot-en-dueller gir en fin metallisk klirring når du treffer en blokkering, men øyeblikket tre eller flere pansrede venezianske vakter sperret deg inne i en smal kalksteinstigning, viser sprekkene seg raskt:

• Krappe kamera og låsefriksjon:
• Grunn flytte-sett:
• Forutsigbar fiende-AI:

Bilder og lyd: Solfylt egeisk kontrast møter underjordisk urovekkelse

Visuelt er Asobos egenutviklede motor fortsatt en absolutt øye-snapper. Kretas kystklipper, svingende olivenlunder, havsprøyt og utslitte minoiske fresker viser skarpt fotogrammetri som kontrasterer strålende mot den kvalmende gule sporfoggen og de gotiske buene som er begravd under øya. Og komponisten leverer en ny mesterklasse – der han bytter ut franske middelaldere strenger mot kretisk lyra, oud, lute og brølende bronseperkusjon som ekko sørgelig gjennom hver eneste lenket hule.

PC-optimalisering og ytelsesprøving for konsoller

Sammenlignet med ‘s berømte krevende lansering, kommer i en betydelig moden teknisk tilstand. DirectX 12-minneallokering oppfører seg rent uten shader-kompileringshopp, og både DLSS 3.7 og FSR 3.1 Frame Generation holder frame pacing betydelig tett på både mellomklasse- og entusiastmaskiner.

Konsollspillere på PlayStation 5 og Xbox Series X bør holde seg til ytelsesmodussen for 60 FPS-målet – med unntak av sjeldne neddykk til 52 FPS under kraftige svovelpartikkeldetonasjoner, er responsen fortsatt tydelig jevnere under stikkeldrakter.