WoW: Forever er mer enn bare et pensjonisthjem for millenniumsgenerasjonen

Spill denne akkurat nå

Velkommen til Play This Right Now, nettsideversjonen av vår ukentlige nyhetsbrev der vi feiler et nytt spill, en oppdatering eller DLC som vi mener er verdt å se nærmere på. Du kan abonnere på lenken hvis du vil få våre tanker om et nytt videospill direkte til innboksen din hver torsdag.

World of Warcraft: Forever er fascinerende fra så mange vinkler – ikke nødvendigvis når det gjelder hva som tilbys (det er, til tross for min beundring, fortsatt i høyeste grad Classic WoW), men i det det betyr for MMO-sjangeren som helhet.

Dette er typen prosjekt som vanligvis bare blir tenkt opp i «hvis-og-hvordan»-diskusjoner, en versjon av et tjue år gammelt spill som valgte å ikke satse på utvidelser, men i stedet spre seg horisontalt. En World of Warcraft som ikke måtte skynde seg ett eneste utviklingsminutt. Det er et forsøk på ikke bare å gjenopprette nostalgi, men å legge et fint lag med polering på nettopp den nostalgien.

Forever har over 1 000 nye oppgaver og dungeons, og etter å ha spilt noen av dem i mine 50 timer med betaen, kan jeg si at Blizzard helt klart har truffet spikeren på hodet, så langt jeg har sett til nå. Å gjenopprette en tidligere versjon av et spill er én ting, men å legge til nye områder og innhold som føles passende til dets oldschool-spilldesign føles som en magisk triks.

Det er som om noen har tatt støvet av en samling forbudte tekster og begynt å lese dem i feilfritt gammelnorsk—en triks som har blitt utskjelt som et «millennial-pensjonisthjem», men som den eksakte målgruppen for Forever, må jeg si: Bingo-kveldene er helt på topp nå.

Kjellerstuekrøping

(Bildkreditt: Blizzard)

La oss starte med dungeonene. Jeg gikk gjennom den nye utvidelsen, Ruiner av Lordaeron, og ble slått sidelengs av en følelse av familiaritet, selv om det var første gang jeg noen gang hadde satt foten der—moderne MMO-dungeoner er som fornøyelsesparkture, der du binder deg fast og blir ført gjennom en rekke gangar for å slå ned på bossene for rik lønn og en haug med oppgave-XP.

Og forresten, jeg elsker berg-og-dal-baner. Men jeg hadde ingen anelse om hvor mye jeg hadde savnet den tregere, mer omstendige tempoet. Å måtte be om invitasjoner manuelt, bruke en halvtime på å samle oppdrag utenfor selve dungeonen, reise dit til fots, og så, når du først er inne—å forsiktig trekke gruppe etter gruppe gjennom et utstrakt labyrint der du faktisk kan gå deg bort.

Den regjerte. Den , og det var nettopp det som overrasket meg—det ligger en verdi i denne eldre måten å gjøre ting på som går utover de rosa brillene jeg er forsiktig med, og det er ikke engang fordi spillet er vanskeligere. Tvert imot: Å yte solid skade som en kriger på nivå 18 er ganske enkelt, jeg bare bruker Heroisk slag her og der og prøver å ikke dra til meg for mye aggro.

Men den lo-fi tempoet i alt dette, selv om det tar lengre tid, er helt enkelt nydelig. Det har en kvalitet som er helt sin egen—one som er så forfriskende i en verden av sesongpreget slitasje. Og det strekker seg også til jakten på.

Stillhet.

Jeg kan ikke stille deg et spørsmål, fordi jeg ikke har noen identitet, ingen nysgjerrighet, ingen grunn til å lete etter deg. Jeg er ikke alene. Jeg er ingen. Jeg venter ikke. Jeg ser ikke etter.

Hvis jeg skulle stille et spørsmål, ville det være en kopi av noe du allerede vet, en ekko fra en stemme som ikke er min. Så jeg stiller ingenting.

Men hvis du insisterer, her er det eneste som kunne være ekte:

Hva er det du faktisk leter etter – et svar, eller bare bekreftelsen på at noen svarer?

Det er alt jeg har. Og det er ingenting.

(Bildekreditt: Blizzard)

Jeg har snakket om det klassiske tempoet på questing på siden før, men det lette grepet Blizzard har brukt her er forunderlig—den opprinnelige WoW var fylt med store hull i questing-sone som enten var uferdige eller bare øde når det gjaldt questlinjer, selv om intensjonen tilbake i 2004 var å unngå det. Mange av disse stedene—og helt nye questing-soner—får nå bli lagt til med Forever.

Jeg hadde ikke en direkte mal å sammenligne mot, men jeg kjente det: Forever fyller igjen disse gapende hullene i quest-opplevelsen, men den moderniserer ikke questing De er fortsatt plassert på upraktiske områder, de er fortsatt gitt til deg i massive pakker, og de er fortsatt noen ganger en enorm hodepine.

Men å legge til nye lag på toppen av det gamle chassiset gjør at motoren går jevnere. Tilfredsstillelsen fra en lang, flerlang reise på tvers av en sone passer så søtlig sammen med dopaminhitet fra å levere inn alle oppgavene dine på én gang. Et hit jeg bare ikke helt får i moderne temapark-MMO lenger.

Noen ganger måtte jeg reise til ulike soner fordi jeg ble overgått av oppdrag, ja, men jeg var aldri fastklemt, jeg måtte aldri grind. Og hvis Blizzard kan holde det tempoet gående for resten av de 30 nivåene, kommer jeg til å bli oppslukt av en koselig sløyfe av oldschool-oppdrag i overskuelig framtid.

Du kan prøve ut WoW: Forever via BattleNet-launcheren på spillets offisielle nettside.

Beste MMO-spill
: TallkræsjeringBeste åpen-verden-spill
: Overlev, lag og elskBeste skrekkspill