GTA: San Andreas’ mest frustrerende oppgave viser hvor langt Rockstar har kommet på 22 år

Med den nært forestående utgivelsen av bestemte jeg at det var på tide å gjenopplive det som trolig var det største spillet i barnden min: . I 2005 var ett av de første fire spillene jeg kjøpte for PlayStation 2, sammen med , og . Siden jeg ikke lenger kan nyte den versjonen av spillet som jeg spilte så mange ganger som barn, skaffet jeg meg , som inkluderer , på Steam og startet spillet.

Legg til på Google

Legg til som foretrukket kilde

Følg på Google Discover

Det var heller ingen måte jeg skulle spille på kontroller. Ikke med de kontrollene.

Det har vært 22 siden kom ut. Den gangen var dette spillet ikke bare en teknologisk revolusjon, med sin gigantiske kart og uendelig liste over ting man kunne gjøre, men presenterte også noe som føltes som en urban epos. Vi følger en gategjenger kalt Carl “CJ” Johnson, og jeg føler fortsatt som om jeg kjenner ham som en barndomsvenn. Han drar tilbake til barndomshjemmet for å lære mer om morens død, bare for å finne igjen vennene sine fra det gamle gjengemiljøet Grove Street Families som prøver å overleve en gjengkrig. Spillet begynner med at han blir kastet ut av en politibil etter en rask demonstrasjon av systematisk vold. For å komme seg til det gamle nabolaget, griper han en sykkel i nærheten. Øyeblikket jeg satte meg på sykkelen under åpningsssekvensen og kjørte inn i Grove Street, var jeg igjen min 14 år gamle selv — en trivere versjon av det, visst, men en som fortsatt tjener respekt og gir igjen i stil. Faen ja!

Men å ri på den sykkelen minnet meg også om hvor grovt kontrollert Rockstar Hry brukte å være. Å snurre sykkelen føles som om jeg prøver å kjøre en lastebil, og å løpe rundt med CJ mens jeg prøver å sikte, gjorde meg gal oftere enn ikke, siden den digitale avataren insisterte på å endre retning brått. Ja, å spille etter å ha sett hvor mye spillutvikling og teknologi i det hele tatt har utviklet seg over de siste to tiårene krever noen innrømmelser, men , å vende tilbake til et 22 år gammelt Grand Theft Automaticky-spill setter det virkelig i perspektiv.

Denne kontrasten mellom å elske utforskningen og karakterene, mens man hater kontrollene, nådde et vendepunkt i én oppgave: «OG Loc»-oppgaven. «OG Loc» er én av Big Smoke sine oppgaver, der han, Sweet og CJ drar til politistasjonen for å hente opp Jeffrey, en gammel venn. I sin utømmende jakt på å komme inn i gjenglivet antok Jeffrey et nytt navn, «OG Loc», og begynte å begå småkriminalitet, noe som førte til at han ble arrestert. Da han sitter i fengsel, blir Jeffrey seksuelt voldtatt av en annen fange som, etter hans eget utsagn, stjal hans rim.

Få Poligons Wishlister-nyhetsbrev

En ukentlig oversikt over det du til slutt kommer til å elske å spille. Ingen kjøp, ingen forpliktelser — bare lagring til senere.

Gratis. Du kan melde av seg når som helst.

Gjennom Jeffrey diskuterer fetischiseringen av kriminalitetslivet og etikken som omgir dem som er en del av det. Jeffrey har alltid ønsket å tilhøre universet som vennene hans fra Grove Street er en del av, og lette etter statusen og makten som et gjengliv ville gi ham. Det tar bare noen sekunder etter at du ser Jeffrey for første gang for å forstå at gjengerpersonalet hans er en tvungen forestilling av det han tror en «riktig» gjenger gjør.

Som vennene sine, CJ, Big Smoke og Sweet, roser ikke Jeffrey for holdningene og valgene sine, men de ser på ham som en naiv gutt — en «gale», som Sweet kaller ham flere ganger. Etter alt som alt er livet til hver av disse menneskene og grunnene som førte dem til å bli kriminelle er forskjellige, men det finnes en enighet om at hvis man har muligheten til ikke å blande seg inn i kriminalitet, så bør man ikke det. Jeffrey hadde sjansen til å gå på college (Big Smoke provoserer ham ved å si: «Hei Jeffrey, jeg trodde du skulle, uh, på college»), men i stedet spiller han en dårlig gutt.

«OG Loc» forteller en fascinerende historie som virkelig gjorde at jeg forsto enda bedre hvorfor dette spillet resonerte så sterkt med meg og mange andre i Brasil (der jeg bor). Jeg tror ikke jeg ville hatt muligheten til å lese og nyte skrivingen så mye som jeg gjorde da jeg spilte spillet for 22 år siden, av flere grunner. Samtidig tror jeg heller ikke jeg var klar til å føle meg så ulykkelig mens jeg spilte dette spillet, som da jeg forsøkte å jakte på og drepe Freddy, den som misbrukte OG Loc.

Etter å ha hentet Jeffrey, tar oppdraget deg til Freddy sitt hus. Jeffrey sin gamle fengselskamerat henger ham ut og sier at “det var bare et fengslingsting,” og drar avsted på en motorsykkel. Jeffrey sier “jeg må beskytte ryktet mitt!” mens han ber CJ om hjelp i forfølgelsen ved hjelp av en annen sykkel. Freddy har aldri stjålet rimene hans, men ved å angripe Jeffrey, røvet han verdigheten hans, noe Jeffrey prøver å gjenopprette gjennom voldelig hevn. De etiske verdiene til disse karakterene er i spill her, men det som følger, er en av de mest irriterende forfølgelsessekvensene jeg noensinne har spilt.

Freddy suser gjennom smale grander, og mens jeg prøvde å holde tritt med ham, traff jeg gjentatte ganger veggene til de nærliggende bygningene, noe som fikk både CJ og OC Loc til å bli slynget av. Det tok evigheter å få motorsykkelen opp å starte igjen. Når jeg endelig hadde vunnet kampen mot gradene, måtte jeg håndtere spillets stive styringskommandoer. Å gjøre U-vender for å følge Freddy føltes som en bosskamp, der jeg måtte regne ut hastigheten og vinkelen på hver eneste bevegelse. Hver gang jeg falt av motorsykkelen eller brukte verdifulle sekunder på å manøvrere den inn i riktig gate, smalt jeg i knappene på kontrolleren, og prøvde uten hell å skynde på prosessen mens jeg skrek i tankene mine: «Raskere! Freddy flykter, og jeg vil ikke starte denne oppgaven på nytt for femte gang!!!»

GTA: San AndreasGTA 6GTA: San Andreas